onsdag, desember 01, 2004

1. luke i julekalenderen

Hvis man går gjennom lønn- og eikeskoger, gran- og furuskoger, selje- og bjørkeskoger og så enda litt lenger inn i skogen, kommer man til et sted hvor ingen noensinne har vært. Der inne, langt, langt inne i skogen, finnes der en vakker dal. Gjennom dalens blåe sletter og gule skoger slynger det seg en liten elv. Du blir kanskje forundret over at skogene er gule som gull og slettene er blå som havet, men i denne avsides dalen vokser trær og blomster som mennesker aldri før har sett. I denne trolske dalen vokser lilla mose og lav på hver et tre og på hver en sten. I denne fortryllende dalen finnes det vakrere dyr enn man noensinne kan tenke oss. I denne magiske dalen kommer sommerfuglenes og blomstenes skjønnhet virkelig frem fordi de er så store. I denne fredfulle dagen er det fred og harmoni mellom alt som lever og vokser og gror. I denne lyse dalen skinner sola så vakkert at alt glinser i takt. I denne melodiøse dalen synger fuglene sine sanger så vakre, at man nesten ikke kan tro hva man hører. I denne nydelige dalen er rett og slett inntrykkene så mange og så vakre at et vanlig menneske ikke kan klare å ta inn alt på en gang. Men denne fantastiske dalen finnes virkelig, langt, langt inne i skogen. Men i dag er dalens blå sletter dekket av snø, sommerfugler og blomster har forsvunnet, de gule trærne er tynget av snøkrystaller i stedet for frukt og elva er dekket av en speilblank is. Det er nemlig vinter, det er desember, det er jul.

Men hva er det? Noen små, røde vesener opp dukker plutselig opp. De kravler fram fra huler og trær og dekker det hvite landskapet med små røde prikker, akkurat som en stor fluesopp. Det er nemlig nissene som kommer. Nissene, som har ligget i dvale hele sommeren, kommer nå opp for å igjen ta fatt på en ny arbeidsmåned i nissedalen.

tirsdag, november 30, 2004

Noen fine ting å tenke på:

Hvor enn jeg går, går Jesus. Ikke bare er han faktsik i meg, tenk når jeg sitter på siden av en kristen på bussen, så sitter jeg faktisk der med Jesus, den mest fullkomne av dem alle, og han er faktisk i meg også. Gjennom meg får andre møte Jesus for han er i meg. Jeg er der for å lyse opp mørket.

Gud er min styrke og min kraft. Han er fullkommen. Fytti grisen hvor stor styrke og kraft jeg har da!! Jeg er jo supermann!!

Herren er min styrke og min kraft og han har blitt min redning. Gjett om det var fint å høre etter den dårlige langkjøringen, med oppkjøring skremmende nær. Når jeg tenker på hvor godt han hjalp meg gjennom sist uke der jeg hadde 4 prøver å ga meg den umulige femmeren i engelsk er jeg så utrolig takknemlig. Han kan virkelig få til alt. Å faktisk uansett hva som skjer har Han en mening med det :D

Godt tips til alle som liker å få meldinger, slutt å late som om du har venner, men vis omverdenen at du faktisk har Jesus som bestevenn. Send Mannakorn til 48089687 og du vil få et bibelvers på mobilen hver uke (dette er ikke et pyramidespill...) (takk til Anette, har vært en stor glede for meg)

pluss noen andre tanker:

Mail er den såkalte nye kommunikasjonsformen som skal være så absolutt glimrende. Så og si alle har en mailadresse, og det er i alle fall veldig lett og gratis å skaffe seg en. Rask og glimrende måte å gi beskjeder på. Men hvor mange sjekker egentlig mailen sin? Selv er jeg nede i bare 12 uleste meldinger i innboksen, og dette er nesten rekord med tanke på at jeg som regel er oppe i 20. Jeg sendte ut 15 mailer om informasjon om UKM der jeg ba om svar. Et svar fikk jeg. De andre har enten virus på mailen eller så funker den ikke. Eller de kunne så vidt huske at de fikk mail og de hadde lest fort gjennom den, men de husket ikke så mye av det som stod der. Eller de gidder aldri sjekke mailen fordi det alltid er så mye tull og tøys på mailen uansett. Viktige beskjeder drukner i tullete kjedemailer slik at det nesten er umulig å få gi beskjeder over mailen. Jeg tror jeg hadde spart tid på å sende brev til folk i forhold til å først sende mail for så å mase på alle på msnen om de har fått mail og for å snakke med de andre på teateret. For dere som synes mail er en genial ting, dere overvurderer systemet, eller dere er voksne (virker som de av en eller annen grunn får det til å fungere bedre enn oss ungdommer)

Nå er det desember og jeg kommer til å legge ut en julekalender jeg skrev for noen år siden. Så selv om jeg har senebetennelse blir det ikke helt tomt framover.




onsdag, november 24, 2004

en drøm

I natt drømte jeg en drøm. Drømmer kan være nokså spesielle, så jeg tror ikke jeg verken husker eller vil fortelle alt det rare rundt den, men jeg skal fortelle det viktigste. Av en eller annen grunn var jeg i et slags offentlig bygg, husker ikke helt hva slags bygg det var, men det slår meg at det var en blanding av en bank, et gatekjøkken og en bule. Jeg var der med far. Som alltid når jeg er på steder tenkte jeg litt på Gud, og at jeg kanskje burde fortalt litt mer om han eller noe. Så plutselig rekker en liten jente hendene opp i været og priser Gud, og moren står å ber for henne. Og så kjenner jeg den beste, godeste følelsen av Gudsnærvær noen gang, og hele verden med meg. Hvor jeg enn går løfter alle hendene opp til Gud, og det kribler så utrolig godt i magen. Det slår meg at det har skjedd en eller to ganger før. Men det er så deilig. Håper jeg er sanndrømt.

fredag, november 19, 2004

Nå finnes det kun en vei???

Jeg trenger seriøst hjelp nå. Dette er til dere alle! Hvis du får en tanke om det jeg nå skal skrive om, gi en kommentar, pliiiis, uansett. Dette er kanskje noe av det viktigste i livet mitt akkurat nå, noe som kan avgjøre hele min fremtid. Kanskje finnes det ikke svar, men selv en liten tanke kan kanskje hjelpe meg på veien. Jeg ber om at sosiologer, psykologer, kristne, ikke kristne, mine kristne anonyme venner, prester, misjonærer, kulturforskere, ukjente og kjente og akkurat du skal komme med kommentar på dette, for jeg trenger alle innspill.

Jeg burde snakt med noen om dette. Jeg burde tøyd mine grenser. Jeg burde følgt Guds ord. For så altfor ofte blir det til at jeg sier at jeg vil gjøre alt for Ham, Han er tross alt hele mitt liv. Men hver gang en ide dukker opp i hodet mitt, glemmer jeg den. Hvis tanken medfører stress for meg, en flau situasjon, at jeg må prate seriøst med mennesker jeg ikke kjenner så godt, hvis det innebærer at jeg må gjøre noe jeg ikke er komfortabel med, så dropper jeg det. I praksis så klarer jeg ikke stole hundre prosent på Gud, jeg klarer ikke å glemme all frykt, jeg er så redd for alt. Det går bedre for hver dag, men ennå er det så mye jeg frykter, ennå er det mye jeg ikke tør. Jeg vil så gjerne gjøre alt for Ham, men med en gang det går utover meg selv, dropper jeg det. Mange ganger skyller jeg på at det er ikke sikker det va Han som snakket til meg, det kan bare være en dum ide fra meg selv eller djevelen. Likevel vet jeg godt at det ofte er han.

Derfor blogger jeg om det. Slipper all den nære kontakten. Det er dumt også. Tror det gjør noe med oss mennesker, jeg klarer ikke å snakke med folk om slike viktige ting, klarer av og til å åpne meg for de nærmeste vennene mine, men aldri i verden for en pastor eller andre. Og når jeg prøver blir det alltid feil, jeg klarer ikke å utrykke meg så godt muntlig som skriftlig, det blir bare så feil. Etter min mening finnes det ulike måter å kommunisere med mennesker på, fra de nærmeste til de fjerneste. Det begynner med å snakke 1 mot 1, så i en gruppe, så å holde et foredrag (noe som faktisk er fjernere, fordi du slipper direte tilbakemelding), så kommer det å snakke over msn, så kommer å sende en mail, men når det til og med blir for nærme å snakke med noen over msn, da kommer blogging, som en siste utvei...

Jeg prøvde faktisk å snakke om dette til Petsumai, men jeg klarte å formulere meg så dårlig at det sikker virket som jeg var utrolig mye i mot misjon, og med tanke på at hun skal bli misjonær neste år, var kanskje ikke det helt heldig. Sannheten er at problemet er at jeg kanskje vil bli misjonær selv. Så jeg er ikke i mot misjon, jeg er bare så usikker.

I det siste har det blitt viktig for meg å gjøre andre mennesker kristne, å fortelle om Jesus. Det var et stor skritt for meg å ta, med tanke på at før jeg ble kristen var dette en av grunnene til at jeg var i mot kristendommen, at de alltid skulle prakke på religionen sin til andre. Og nå kommer mange av de samme tankene opp, troen min blir satt på prøve når jeg skal prøve å forklare ikke kristne de samme hindringene jeg selv møtte da jeg skulle bli kristen. Selv valgte jeg å se vekk i fra det, å prøve i vokse i troen, med å godta at kanskje er det ikke alt jeg skal forstå. Men nå kommer de gamle tankene opp igjen.

Jeg forteller om Jesus til en venninne som er innenfor wicca troen. Jeg tror bare det finnes en Gud, men at alle tilber Gud på forskjellige måter. Spørsmålet er vel egentlig hvem som har rett? For min venninne mener jo, føler jo, har fått høre av Gud at hun har like rett som vi mener og føler og har fått høre av Gud at vi har rett. Jeg synes det er vanskelig å la være å respektere henne for den troen hun har. Vanskelig å si at bare vi har rett, det blir så etnosentrisk å tro at vår tro er den beste for alle. Kanksje finnes det forskjellige veier? Jeg kan ikke forstå at en buddhist som bruker hele livet sitt i bønn og meditasjon i tempelet ikke skal komme til Gud, de bruker jo hele sitt liv på Gud. Og de er like sikre som at de går den rette veien som vi er at vi går den rette veien. Men samtidig som det er egoistisk å si at bare vi har den rette troa, så er det like egoistisk å ikke dele den herlige kjærligheten og freden og sannheten vi får fra Gud. Dessuten tror jeg jeg blander det litt med vestliggjøringen av alle kulturer. Kultur og tro trenger jo ikke være det samme... En indianerstamme trenger vel ikke forandre hele sin kultur for å bli kristne? Jeg respekterer nemlig deres kultur så utrolig høyt, på den måten de tar vare på naturen og lever i et med den på. Jeg ville aldri drømt om å ødelegge noe slikt. Men kanskje går det an å bare gi dem troen, å kanskje glemme litt av alle de ritualene, tradisjonene, reglene vi har i kristendommen. Det er litt fint å tenke på at kristendommen "stammer" fra Midt-østen som ikke har lik kultur som oss i det hele tatt, men at det faktisk funker fantastisk bra for oss å være kristne for det om.

mandag, november 15, 2004

No då eg endeleg hadde spreidd blogginga mi meir ut i den store verda, oppdaga mange nye bloggare, oppdaga mange nye gode tankar, oppdaga mange nye lesarar, då stoppar eg opp. Kvifor? Fordi fingrane mine er vonde etter for mye skriving.

I morgå er det nynorsk tentamen, så eg prøver å øve meg litt på nynorsk...hmm...tykjer ikkje dette vart så bra eg, men eg får stole på at øving gjer mester.

Sidan sist har det skjedd både veldig gode ting og veldig dårlege ting. Morten har slutta på teateret. Mest sansynlig vert det lite igjen av teateret, ettersom prisen skal doblas på grunn av kommunenes dårlege økonomi. Dobbel pris uten Morten tyder at mange sluttar, teateret vil aldri att verta som det er i dag og som det har vore under Olsen's årnesentral og revyen. Og teateret som var ein så stor del av livet mitt, jo det er tungt.

På torsdag fekk me vita at ein grunnkurselev på skulen hadde teke sjølvmord. I det siste har eg oppdaga at også mange andre tenkjer på det. Eg har sjølv spurt meg sjølv, kva er meininga med livet? Eg har aldri vurdert sjølvmord, men eg ser så mykje ondt i verda, av og til kan alt virka så håplaust. Av og til vil eg berre vera med Gud heile tida, vera i himmelen hjå han. Kvifor må me innom denne forferdelige verda fyrste, kunne me ikkje berre vert med Gud heila tida? Men så las med noko smart på cellegruppa. Gud skapte verda berre for oss, og han skapte den i kjærleik til oss. Hallo, kor lite takknemlege er me? Me bare klagar over det han ga oss i kjærleik, han skapte denne jorda bare for oss, og alt me gjer er å klaga over den. I staden for burde me takka Gud kvar dag for den fantastiske gaven han har gitt oss. Ein gave me held på å øydeleggja. For i staden for å prissetta denne gaven, som faktisk er utroleg vakkar og god, berre klagar vi og øydeleggjar vi den. Tenk at Gud gav deg livet ditt i gave, for å vise deg kor mykje han elskar deg, berre fordi han elskar deg.

søndag, november 07, 2004

Liland

Da har jeg vært på min første ofisielle ungdomsleir på Liland, i Sirdalen med babtistkirka. Jeg tror det må være en av mine aller aller sterkeste opplevelser ever.

I det siste har jeg oppdaget fjortisene. På grunn av teateret har jeg alltid hatt mange fjorten-årige venner. Men hva tenker vi om fjortiser, jo at de er overflatiske drittunger som ikke har en dypere tanke enn hvilken topp de kan ha på seg som viser mest mulig av magen sin. Vi forstår ikke at konfirmasjonen kan være så tidlig, for hvem har tanker om Gud på et så tidlig stadium. Vel jeg har oppdaget at vi tar grundig feil. I det siste har jeg oppdaget så mange vakre tanker hos såkalte fjortiser, at jeg tar tilbake alle mine tanker om dem. Det begynte med møte jeg fortalte om med Øyvind, da jeg så Aslak og Torbjørn og gjengen prise Gud. Det var fantastisk og se. Så var det Helen, og nå etterhvert også Karin og Hege. Det er så utrolig flott og se.

Før jeg ble kristen trodde jeg jeg var spesiell. Da norsklæreren min på grunnkurs sa at jeg var en helt vanlig ungdom som søkte etter sannheten, ble jeg litt småsint. Nå ser jeg at hun har rett. Vi i Norge har vokst opp med kristne verdier, kristne barnetv-program, kristendom på skolen, kristne tradisjoner, søndagsskole osv. Noen i større grad en andre, for eksempel de som har vokst opp i kristne familier. Mange kaller seg for kristne som små. Men så kommer det en tid da vi får litt mer vett i knollen og begynner å tenke litt. Det var så mange andre religioner som "fristet". Vi får inn så mange religioner som virker så mye mer spennende enn en kjedelig gudstjeneste. Vi begynner å tvile, hvordan kan vi vite at det bare er vi som har rett?

Jeg lærte noen viktige ting: Det finnes bare en Gud. Gud er en, og jeg tror at alle religioner egentlig tror på samme Gud, bare det at de tilber ham på forskjellige måter.

Det som skjedde under møte på lørdag var ekstraspesielt. Vi sang som vanlig lovsang før talen, men vi klarte ikke å stoppe å synge lovsang. Rundt overalt løftet mennesker hendene for å prise herren, ufrelste og frelste gråt og talte i tunger. Gud var så sterkt til stede i hver enkel av oss, at vi sang lovsanger, ba, hadde vitnesbyrd og forbønn i 3 timer. Jeg husker at jeg nettopp ble fortalt på skolen om et folkeslag som hadde 3-timers lange gudstjenester, og det hørtes gruelig langt ut...hehe...nå hadde vi det selv, og det var fantastisk. Øyvind skulle liksom tale etterpå, han snakte vel toppen et kvarter. Det var helt fantastisk å kjenne Guds nærvær den kvelden. For meg ble det ekstra sterkt fordi jeg glemte meg selv litt. Mange ganger bruker jeg møtene til å finne min vei i livet, på lørdag ble det viktigste for meg at andre skulle bli frelst. Jeg ble ikke bedd for, jeg ba for andre. Det var utrolig sterkt og givende og være der for andre som ikke er frelst. Jeg har selv slitt litt med dette tidligere, for troen min har kanskje ikke vært så sterk, men nå ble det utrolig viktig å givende for meg, og i det jeg nå skriver videre vil jeg prøve å hjelpe de som kjente Guds nærvær på lørdag, kanskje ble de frelst, kanskje er de nå bare utrolig usikre og forvirret på hva de egentlig er, spør meg, pliiiis! Det er ikke så lenge siden jeg ble frelst, så jeg vet hva dere går gjennom.

Kjære akkurat deg!

Dette brevet er til deg som søker etter noe. Det er til deg som ønsker å bli kristen, men synes ord som å elske Gud og å tro på Jesus er for sterke til å bare bli sagt og følgt. Det er til deg som søker Gud. Det er til deg som har opplevd noe spesielt med Gud, kanskje på Liland, kanskje på en Rudi Myntevik konsert eller kanskje bare du har hatt en liten aha-opplevelse. Kanskje har du sett folk gråte rundt deg, kanskje har tårene også kommet i dine øyne, uten at du helt er sikker på hvor de kom fra, og hva som egentlig skjedde. Kanskje har Gud gitt et så stort inntrykk på deg, kanskje har følelsene og tankene vært så mange og så sterke at du ikke har klart å sortere dem ut og egentlig forstår helt hva som har skjedd. Vel Gud er stor, ufattelig stor, så stor at vi ikke kan forstå han. For hva hadde vel Gud vært å trakte etter hvis han hadde vært så enkel at en syndig liten menneskehjerne kunne forstå han? Gud er faren vår, det er ikke alltid vi forstår fedre, men de er så store og trygge at vi vet at de har kontrollen, selv om vi kanskje ikke forstår det helt. Men det som er så fantastisk er at selv om Gud er ufattelig stor, kan du krype inntil han, du kan være med han hele tiden, og det mest fantastiske er at han faktisk kan ta bolig inni deg! På grunn av at Gud er så stor kan jeg umulig forklare Ham, men jeg kan prøve litt.

Tenk på deg selv. Tenk hvor ufattelig fantastisk det er at du lever! Tenk på alle de utrolige prossessene som foregår inni kroppen din, du puster automatisk, du får energi fra maten du spiser, du kan bevege deg, du kan se, men viktigere enn slike mekaniske egenskaper, du kan føle og tenke. Se hvilket fantastisk menneske du er! Så se rundt deg! Se på barn, se på mennesker, se på alt som skjer. Se på den fantastiske naturen. Er alt dette bare tilfeldig? Eller finnes det en mening bak det? Det er når du ser hvor utrolig alt virkelig er rundt deg at du forstår at det må være noe bak alt dette, de må finnes en skaper, en mening, en hensikt med dette. Svaret er Gud. Det er han som har skapt deg akkurat som den fantastiske personen du er!

Men selv om du er enestående og fantastisk har du kanskje merket at du ikke er helt perfekt? Du gjør hele tiden feil, sier og tenker stygge ord. Vel, Gud elsker deg for det om. Han elsker deg så utrolig høyt, at han sendte Jesus, sin sønn, det mest kjære han hadde, ned til oss syndige mennesker. Og han lot Jesus lide på korset, og død for våre synder. Det er en smerte vi ikke kan forstå, men gleden som følger av den kan vi oppleve hver dag. På grunn av at Jesus dødde for våre synder vil hver den som tror på Ham bli tilgitt og få evig liv i himmelen. Men ikke bare i himmelen vil livet med Gud være fantastisk. Å være kristen vil si å ta i mot Jesus, slik at den Hellige Ånd tar plass inni deg. Den Hellige Ånd vil bo i deg, og pusse deg opp innvendig. Du vil bli født på ny, og Den Hellige Ånd vil lede deg gjennom alt du gjør resten av livet :D

Det var sånn kort om hva det egentlig vil si å være kristen. Så var vel kanskje det store spørsmålet hvordan bli kristen? Du har nå kanskje følt Guds nærvær under lovsang eller forbønn. Du har hatt denne sterke opplevelsen du kanskje ikke helt har forstått. En av de første gangene jeg var oppe til forbønn mørknet det for meg, jeg så ingenting, jeg ble kvalmen og dårlig og redd. Det virket ikke akkurat noe fristende å være kristen da. Jeg tror Gud er så stor at de første gangene han kommer til deg kan være skremmende, du får tårer som de forbinder med smerte, men vit at det finnes gledestårer. På Liland-leiren var Gud sinnsykt sterkt til stede. Hvis du var der, vet jeg at han rørte i hjertet ditt. Selv om du kanskje ikke forstår eller vet helt hva som skjedde, vet du at noe skjedde og du kan ta det som et tegn på at Gud finnes.

Jeg kan ikke love deg en aha-opplevelse når du blir kristen. Du blir ikke forandret med et knips. Derfor kan det etter en slik sterk opplevelse være ganske vanskelig å vite hva du egentlig er. Å være kristen handler ikke bare om disse følelsene, følelsene er faktisk bare frynsegodene. Å være kristen handler også mye om å ta et valg. Hvis du vil bli kristen kan du faktisk bare si : Ja, jeg tar imot Jesus, jeg tror at han døde for våre synder. Og så vil den hellige ånd ta bolig i deg, og sakte men sikkert vil du vokse i troen. Jeg var langt i fra sikker da jeg ble kristen, men jeg blir sikrere for hver dag som går. Men så er det viktig å ikke falle vekk. Det er lett å være kristen på leir og møter, men hvordan være det alltid? Hvordan vokse i troa? Bruk tid med Gud. Det er akkurat likt å bli kjent med Gud som med en annen venn. Be! Det er utrolig viktig å snakke med Gud, fortell Ham alt, for han vil ta vekk alle dine problemer. Les i bibelen! G[ p[ m;ter. Snakk med andre om troen din, still sp;rsm[l til kristne ledere. G[ i cellegruppe *Der m;tes venner og spiser, koser seg og snakker om Gud, og forskjellige sp;rsm[l som ofte kommer opp i hverdagen.( Skriv ned f;lelsene dine, det klarner tankene dine. *jeg gj;r det p[ bloggen, det er fullt lovlig [ gj;re det i en privat dagbok. Kom p[ onsdag i babtiskkirka p[ m;te kl 19.30.

S[nn ellers har jeg noen linker til bloggen min, om min prossess til [ bli en kristen. Kanskje kan det hjelpe deg [ lese dem. Men det er viktig at du vet at Gud har en plan med akkurat deg. Du er en original, ikke en kopi av andre. Hans plan med deg er ikke lik andres. Finn din egen vei til Gud. Sannheten finnes inni deg selv. Du trenger ikke l;fte hendene, bli misjon'r, tale i tunger eller holde vitnesbyrd for [ bli kristen, Gud har en egen plan akkurat med deg. Du er enest[ende akkurat som den du er, for det finnes ingen som deg. Husk at Gud elsker deg, uansett om du er kristen eller ikke, han er med deg hele tiden, og alt han vil er at du skal oppdage hvor fantastisk han er, akkurat slik han har oppdaget hvor fantastisk du er.

Linker:

torsdag, november 04, 2004

Folk flest bor i Kina

Det der er den sykeste filmen jeg noen gang har sett. Jeg satt alene og så den, og jeg bare lo og lo. Den er helt totalt usammnenhengende og merkelig, eneste som forbinder de 8 ulike helt forskjellige absurde historiene er en bensinstasjon med en mann som bygger et gult tigerfly og postdama som er forelsket i han. Sånn ellers representerer de 8 episodene 8 parti i Norge, alt fra 8 gamle menn som synker ned i en myr etter å ha reddet en kvinne fra den samme myra, mens de synger gamle arbeidersanger, til en blind jente som tar med broren for å selge lodd som ingen vinner på, til blinde i Afrika, men som bruker alle pengene på å kjøpe snop, utenom de 30 kronene lillebroren skulle ha sjokolade for, dem fyller de bensin i en bøtte for som de skal gi til bursdagspresang til faren. Ellers går Sven Nordin naken etter at noen har stjålet både klærne, kona og bilen mens han bare måtte ha et bad, og en buissy forretningskvinne får mobiltelefonen spist opp av ei ku som hun henger seg på halen til for å få den igjen før hun deiser hodet i et tre og våkner opp i en bonderomantisk familie etter et kyss fra en lyshåret bondegutt. Sykeste filmen ever! Bare til å anbefale! http://www.snurrfilm.no/movie.asp?fkMID=2870

tirsdag, november 02, 2004

"Hvis mig itte var så forelsket i dig, ville mig bli misunnelig, ja det ville mig!"

En slunken, halvgammel jomfru sier til hennes venninne Lucie; "Hvis mig itte var så forelsket i dig, ville mig bli misunnelig, ja det ville mig!" Dette er et utdrag fra Amalies Skram Lucie. Hva forstyrrer deg mest i disse setningnene? Selv la jeg mest merke til at Lucie kalte den eldre venninna for jomfru, kunne hun med sikkerhet vite dette? Neste setning leste jeg glatt forbi, uten å tenke noe særlig over den. Det gjorde dermed de andre i klassen, som mener at denne halvgamle jomfrua er lesbisk, for en jente kan da ikke si til en jente at hun er forelsket i henne?

Vel det mener jeg at hun kan. Det er ikke et vanlig ord, kanskje spesielt ikke i dag, og jeg ville ikke brukt det selv, men jeg reagerte som sagt ikke på at hun sa det. Det er en annen måte på å si at du er glad i en person. Jeg tenker mest at hvis du blir kjent med en person, og virkelig faller for hennes væremåte, kan du si at det er forelsket i henne. Akkurat som du kan si at du blir forelsket i en sang eller et bilde, kan du i en bisetning si at du er forelsket i en venninne også. Ikke i et tårevått, alvorlig tilfelle der du deklerer din kjærlighet. Men i en bisetning, kanskje med en semule humor i undertone er det helt greit og si dette. Spesielt når boka ellers omtaler forelskelse mellom gutt og jente med det tyske order verliebt. Kanskje hadde ordet i den tiden en annen betydning? Det er i allefall min mening, men så er det noen som mener at jeg ikke har så stor greie på forelskelse og slike ting heller da...(noe de forsåvidt vel kan ha rett i)

Jeg bestod foresten teoriprøven i bil!! Hadde bare 6 feil!! JIPPI!! Hehe, nå er jeg fornøyd kan du tro!! Beste råd: få den overstått, den er ikke så vanskelig. Og øv på tentamener på kjøreskolen din!!

..............mig er fryktelig forelsket i dig..............

søndag, oktober 31, 2004

Er jenter så mye "eldre" enn gutter? eller bare mer selvgode?

Jeg lurer litt på hvorfor det er helt greit at en 18-år gammel jente blir sammen med en som er 24 år gammel, atlså 6 år eldre, mens det er på grensen til ekkelt og rart hvis en jente på 18 år blir i sammen med en gutt som er 17, eller i aller verste fall 16.

Greit nok at gutter modnes litt senere enn jenter, men ser vi ikke litt vel stort på oss selv nå? Er det et svar på undertrykkingen vi har hatt som jenter i mange år, et symbol på vår likestilling, eller skal jeg si overstilling ovenfor gutter som gjør at vi tror vi er 6 år bedre enn dem.

Jeg lurer litt på hva gutter syns om den saken? Føler dere dere ikke at det er litt nedverdigende at dere må finne dere yngre jenter?

lørdag, oktober 30, 2004

kjærlighet

Det er skremmende å tenke på at jo mer du blir kjent med en person, jo mer oppmerksom blir du på alle sidene til denne personen, og alle personer har mange negative sider. Skulle ønske jeg kunne fjernet bjelken i mitt eget øye før jeg fjernet flisen i andres. Det er så utrolig vanskelig å elske alle, elske mennesker med Guds kjærlighet. Og tenk at det er faktisk de menneskene vi egentlig ikke liker så godt, som virker teite, håpløse, overflatiske og frekke som trenger kjærligheten vår mest. Det er som dalai lama sa: "Om du noen gang ikke får det smilet du forventer, vær sjenerøs og gi dem ditt, for ingen trenger et smil mer enn den som ikke klarer å smile til andre." Og akkurat slik er det jo med kjærlighet. De som ikke klarer å vise kjærlighet til andre, de som ikke har funnet Gud, ingen trenger Han og hans og din kjærlighet mer. Og det er akkurat disse tilfellene vi har så lett for å gi opp på og unngå, når det er disse som virkelig trenger kjærligheten aller mest.

Så har du den kjærligheten mellom gutt og jente. Tine sa en gang at kanskje det hun ønsket seg mest med en kjærest var at hun kunne finne en hun kunne stole 100% på og dele absolutt alt med. Nå er jeg et spesielt håpløst tilfelle når det gjelder dette, men hallo. Jeg ser bare ikke for meg hvordan jeg kan møte en gutt jeg kan dele absolutt alt med, når jeg sliter nok med å snakke med mine nærmeste venner, som jeg tross alt har kjent hele livet, vært uvenn med halve livet for så igjen og vært bestevenner resten av livet med. Tine sa også en gang at jeg var gift med Gud, og jo takk, jeg tror jeg er det. Gutter er sikker ikke helt tingen for meg.

Likevel er jo ikke helt uinteressert i gutter heller da. Oppi hodet mitt kan det alltid svirre noen gutter, og for å si det som jeg sa når jeg var mindre, og om mulig hadde enda mindre greie på slike ting enn nå, hvis han hadde spurt om jeg ville blitt sammen med ham ville jeg nok sagt ja.

Jeg leste om det i bibelen litt. I 1. korinterne kapittel 7 står det en del om dette. Først sier Paulus at han skulle ønske alle var som han (altså ikke var gift) men at han vet at alle har forskjellige nådegaver. Videre skriver han:

25 Om de ugifte har jeg ikke noe bud fra Herren. Men jeg sier min egen mening, og ved Herrens miskunn er det gitt meg å være tro. 26 På grunn av den nødstid vi lever i, mener jeg det er godt for et menneske at det fortsetter å være ugift. 27 Er du bundet til en kvinne, så prøv ikke å bli fri. Er du ikke bundet, så finn deg ingen kone. 28 Om du likevel gifter deg, gjør du ingen synd, og om en ung pike gifter seg, synder hun ikke. Men de gifte vil få vanskeligheter som livet fører med seg, og dette vil jeg gjerne spare dere for.
(...)
Jeg vil at dere skal være fri for bekymringer. Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren. 33 Men den som er gift, har omsorg for det som hører verden til, hvordan han kan være sin kone til lags, 34 og så blir han splittet. Den ugifte kvinne og den unge pike har omsorg for det som hører Herren til, for å være hellig både på kropp og sjel. Men den gifte kvinne har omsorg for det som hører verden til, hvordan hun kan være sin mann til lags. 35 Jeg sier dette til deres eget beste, ikke for å sette en felle for dere, men for at dere skal kunne leve sømmelig og holde dere trofast til Herren uten å bli trukket bort av noe. 36 Om noen mener at han kommer inn i et usømmelig forhold til piken sin, fordi han er i sin fulle kraft, og det må så være, da skal han gjøre som han vil: La dem gifte seg, han synder ikke med det. 37 Men den som står fast i sitt forsett, som ikke kjenner seg under noen tvang og har herredømme over sin egen vilje og har bestemt seg til å la piken være som hun er, han gjør vel i det. 38 Så gjør altså den rett som gifter seg med piken sin, og den som ikke gifter seg, gjør bedre. 39 En kvinne er bundet så lenge mannen hennes lever. Dersom mannen dør, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. 40 Men hun vil være lykkeligere om hun lever alene, etter min mening. Og jeg mener da også å ha Guds Ånd.

Altså tenkte jeg at det kanskje ikke var meningen at jeg skulle finne noen. Det jeg har uthevet her har jeg uthevet for min egen del. Jeg sier ikke at dere ikke skal finne dere noen, for all del, det ser dere også hvis dere leser her. Men kanskje det ikke er meningen for meg?

Jeg vil i allefall være veldig oppsatt på noe av det jeg også skrev i går. At vi alle søker enhet, og enheten mellom mann og kvinne ikke er den fullkomne enhet, bare enheten med Gud er det.

fredag, oktober 29, 2004

Gud

Jeg leste en gang en kommentar på en blogg der vedkommende kritiserte kristne folk for å altid måtte nevne Gud og med bibelen når de forklarte eller begrunnet en sak. Akkurat der må jeg vel si meg enig på en måte, fordi vi gjør det. Jeg gjør det hele tiden. Etter jeg ble kristen tror jeg ganske mange av bloggene mine handler om kristendom, og selv om de ikke gjør det, så får de et lite snev av det fordi om. Grunnen er nokså enkel. Å være kristen er ikke som å spille fotball eller teater for den saks skyld. Å være kristen er ikke en hobby du utøver på møtene på lørdagene, cellegruppa på tirsdagene og på diverse kristne leirer. Å være kristen er ikke en hobby, det er livet ditt. Kristendommen handler om å ære Gud gjennom absolutt alt du gjør, og gjøre alt for Ham. Jeg er like kristen når jeg sitter på do, tar bussen, gjør lekser, har en prøve, kjører bil, er på russakro, spiser middag eller skriver på bloggen min, som jeg er når jeg er på møter, cellegrupper og lovsangskonserter. Derfor kan ikke vi kristne legge vekk Gud når vi argumenterer for en sak eller skriver et innlegg på bloggen. Fordi Gud er der for oss hele tiden, og alt vi gjør hele tiden gjør vi for ham. Derfor vil alt vi sier alt vi gjør, gjøres med utgangspunkt i Han, og da er det klart dette vil vises igjen. Irriterende? Eneste rådet jeg kan gi er å bli kristen selv da vel.

Når jeg skriver på bloggen min, har jeg også alltid tenkt at de fleste som leser den er kristne. I det siste har jeg jo oppdaget, ikke for å nevne navn,(av den enkle grunn at det er noen anonyme som jeg ikke vet navnet til) at det er flere som leser bloggen min en jeg kanskje først trodde, og det kan være mange der ute som jeg egentlig ikke vet hvem er i det hele tatt. Så for dere som ikke har tatt imot Jesus må jeg kanskje fortelle litt om Ham.

Har du noen gang følt deg utilfreds? At du mangler noe i livet ditt? At hele tiden søker du etter glede og mening i livet, men du får det aldri helt til. Alle mennesker søker enhet. Vi er ganske genialt lagt sånnt sett, uten vår trang til enhet hadde vi ikke materielt sett overlevert og fått formert oss. Først av alt får vår søken til enhet utspill i mat. Når du stapper noe inni munnen din, forenes du og maten sammen. Når en baby suger på tommeltott eller en tutt får han enhet. Når noen piller seg i nesen forenes nesen og fingeren. Dette er kanskje noen av de mest banale formene får enhet, men du ser tegningen? Likevel blir ikke mennekser helt fornøyd med bare mat og nesepilling. De fortsetter å søke, etter noe mer. Dermed finner jenter og gutter sammen i enhet. Det begynner kanksje med tungekyssing som også er en enhet. Eller kanskje den enkle trygge handlingen som å holde hverandre i hendene. Sex er en form for materiell enhet. Tilfredstiller dette helt? Jeg er kanskje ikke rette personen til å uttale meg om det, men det er nok en grunn til at ca 50% av alle som gifter seg skiller seg igjen. Forholdet mellom gutt og jente er heller ikke perfekt, det er heller ikke nok. Fortsatt søker vi, fortsatt er vi ikke fornøyde. Det vi alle søker er Gud. Bare Han kan gjøre oss hundre prosent fornøyd. Grunnen?

I vår verden kan du ikke si at noe er langt uten å ha sett noe kortere. Du kan ikke si at noe er stygt uten å ha sett noe vakkert. Du kan ikke oppleve noe godt uten å ha opplevd smerte. Fordi i vår verden trenger du alltid å sammenligne alt. Dette gjør at livene våre blir litt stressende, hele tiden opp og ned med sorger og gleder. Men Gud er enhet. Han gir fred. Å oppleve glede hos han er å oppleve bare kjærlighet og godhet hele tiden. Han er den enheten vi alle søker, han kan gi oss alle fred.

Så hvordan komme til Gud? Hvordan oppleve denne freden? Vel Gud er så utrolig god mot oss, at han har gitt oss sin sønn Jesus, slik at hver av dem som tror på ham skal få evig liv med Gud. Så egentlig er det ganske enkelt, bare til å tro på Jesus. Akkurat det kan være litt lettere sagt enn gjort, det tok lang tid før jeg lærte meg å tro på Jesus. Rudi Myntevik sa det ganske bra i går. Kjærlighet og tro handler ikke så mye om følelser, det handler om valg. Det er rett og slett litt å bare ta det valget, så vil Gud være med deg på veien å vise deg den hele tiden og hjelpe deg gjennom det.

Hvis du søker, vil du kanskje komme innom mange ting. Kanskje tror du at du finner det du søker i blant for eksempel heksekraft eller andre religioner, livssyn eller sekter. Da må jeg si, det finnes bare en Gud. Alle religionene søker etter denne samme Gud, de bare tilber Ham på forskjellige måter. Ikke la deg skremme av kjedelige gudstjenester, ikke la deg friste av nye spennendes religioner å livssyn. Kjenner du en søken etter Gud i hjertet ditt, etter noe som du egentlig ikke helt vet hva er, kan jeg love deg at det er Gud du søker. Jeg har vært innom så mye selv, så jeg vet hva det går ut på, men bare Jesus og Gud kan gi deg den sanne freden og kjærligheten du søker etter.

Jeg tror alle kjenner denne utilfredsheten, jeg vet at akkurat du også kjenner den i hjertet ditt. Men kanskje klarer du ikke tro på en Gud, det virker så uvirkelig. Se rundt deg! Virker ikke alt du ser rundt deg like uvirkelig? Jeg tror på Darwins utviklingsteori. Jeg tror vi har utviklet oss i årenes løp fra en celle og til dem vi er i dag. Jeg har ikke problemer med å tro det. Men det jeg har store problemer med å tro er at alt dette skjedde med en tilfeldighet. At denne cella bare helt tilfeldig bestemte seg for å bli det utrolig innvikla, unike samfunnet vi har i dag, med mennesker, natur, dyr, vær, følelser og tanker bare helt tilfeldig. Jeg tror det står en Gud bak, som gjorde alt dette mulig. En Gud som har en plan med alt.

Men altså, det er mye mer som kunne blitt sagt. Og akkurat du har sikkert din egen grunn til å ikke bli kristen. Du har sikkert et spørsmål eller en motforestilling. Pliiis si den til meg. Så skal jeg svare og argumentere og forklare. Dette gjelder spesielt mine anonyme venner :P hvis dere ikke er kristne da? hmm...jaja... har forresten smakt farse i brød for første gang i dag. Vil gjerne ha en liten spørreundersøkelse der også jeg, hvor mange vet hva dette er? Og mens vi er i gang, hvor mange ser optimistisk på framtiden for verden?

onsdag, oktober 27, 2004

Oppgv: Eit moderne eventyr på ditt sidemål - skal levere det på fredag, så hvis noen har noe å rette på, evt komme med en bedre overskrift eller navn på Draumejenta blir jeg superglad ;)

DRAUMEJENTA SOM INGEN KUNNE NÅ

Det var ein gong ei jente som var så god og grei, ven og vakker. Dei kalla henne berre Draumejenta, for ho var så god at ingen riktig kunne tru ho kunne vera sann. Ho var den vakraste og mest populære jenta på skulen, ho hadde dei kulaste kleda og dei kulaste venane. Ho var flink på skulen og var godt likt av alle. Ho hadde alt ho kunne ynskja seg. Likevel var ho ikkje nøgd. Det var noko som mangla, nemleg ein ho kunne dela livet sitt med, ein snill og god kjæraste. Det var ikkje det at der ikkje var nok interesserte, men ho var så kresen, at ho likte ingen av dei.

Ein dag då Draumejenta sat og tasta på hennar nye berbare ibook macintosh, fekk ho ein glimrande idé. Ho ville leggja ut eit bilete av seg sjølv på ”deiligst.no”. Då kunne gutar frå heile verda sjå henne, og ein av desse måtte vel vera draumeprinsen ho lengta etter.

Om ikkje ho fann draumeprinsen, var det i alle fall mange gutar der ute i verda som tykte ho var draumeprinsessa deira. Ryktet om Draumejenta spreidde seg ut til alle unge gutar, og alle som ein ville dei ha henne. Ho fekk e-post på e-post og måtte laga ei eiga gruppe på msn-en der ho la alle dei tusen beundrarane som kontakta henne. Men ingen av dei interesserte henne. Etter kvart som ho fekk fleire og fleire e-postar, oppdaga ho at mange av e-postane var like. Det var ikkje personlege e-postar ho hadde fått. Gutane hadde nemleg tykt at Draumejenta var så fantastisk, at dei aldri kunne skriva noko sjølv som var verdig nok for henne. Derfor sendte dei henne berre e-postar med vakre kjærleiksdikt og søte kjedebrev dei hadde funne på Internett.

Langt, langt vekke sat tre gutar og spelte data. Den eine av gutane var den fornuftigaste av dei tre, han var og den smartaste. Dei kalla han Mac’rn fordi han hadde macintosh i staden for pc. Dei to andre var dei rake motsetningane til Mac’rn. Dei var pc-gutar, og den einaste grunnen til at dei var saman med Mac’rn var fordi dei trengde vettet hans når dei skulle kopla saman maskinane.

Som alle andre gutar i verden, hadde også dei to pc-gutane høyrt om denne fantastiske draumejenta. Dei hadde sete og spelt data både lenge og vel, natt og dag, og nå byrja dei å verta trøytte av både skyting og strategi. No var det på tida at også dei sjekka ut denne Draumejenta på ”deiligst.no”. Pc-gutane likte kva dei såg, ja dei likte så godt denne venleiken at også dei måtte prøva lukka å få henne. Mac’rn vart nysgjerrig på kva dei to pc-gutane dreiv på med, og måtte også han bort for å sjå på Draumejenta. Andletet hans fekk eit drøymande utrykk. Han visste umiddelbart at ho var den rette jenta for han. Dei to pc-gutane lo når dei såg han. ”LOL,” sa dei. ”Trur du verkeleg at du har sjanse på ho der? Du som bare har ein dårleg macintosh? Nei her må det pc-gutar til!” Mac’rn brydde seg lite om kva dei sa. ”Eg vil no prøva eg òg,” sa han, og så sat dei seg ned framfor kvar sin datamaskin for å prøva å vinna Draumejenta.

Den fyrste pc-guten ville finna noko heilt spesielt å gje til Draumejenta. Han ville sende henne eit vakkert kjærleiksdikt. Men det kunne ikkje berre vera noko vas han laga sjølve, det måtte vera noko verkeleg profesjonelt. Derfor leita han på Internett for å finna eit riktig så vent dikt, eit dikt som var like vent som draumejenta sjølv. Til slutt fann han det han leita etter, og han sendte det på e-post til Draumejenta. Han var riktig så fornøgd med seg sjølv, for vakrare ord enn det han hadde funne hadde han aldri høyrt. No måtte Draumejenta falle for han. Men det varte og rakk, og pc-guten høyrde ingenting frå draumejenta.

Då var det den andre pc-guten sin tur til å prøva seg på draumejenta. Også han ville senda henne noko heilt spesielt, men han ville ikkje senda nokon sparsame ord. Han ville heller prøva seg med eit bilete. Eit bilete seier tross alt meir enn tusen ord. Men sjølv var han ikkje verdig til å ta eit bilete til draumejenta, aldri kunne han skapa noko som var vent nok for ein venleik som ho. Han måtte finna noko riktig profesjonelt. Derfor måtte også han leita på Internett. Til slutt fann han eit nydeleg bilete som han sendte til Draumejenta. Han var riktig så fornøgd med seg sjølv, for vakrare bilete enn det han hadde funne hadde han aldri sett. Men det varte og rakk og heller ikkje den andre pc-guten høyrde noko frå Draumejenta.

Då var det at Mac’rn ville prøva seg. Dei to pc-gutane lo og lo. Korleis skulle ein som han nokon gong ha sjansen på Draumejenta? ”De kan då ikkje nekta meg og prøva,” sa Mac’rn. Nei, det kunne dei jo ikkje, så han fekk berre prøva seg. Mac’rn opna skriveprogrammet og byrja å skriva. Dei to pc-gutane lo enno meir av han. ”Når ikkje ein gong dei vakraste dikt, skrive av dei beste diktare, kan imponera Draumejenta, trur du verkeleg at du kan skriva noko så fint at det er godt nok for Draumejenta?” sa den fyrste pc-guten til han og lo. Men Mac’rn brydde seg ikkje om kva dei to andre sa til han. Han ville skriva eit personleg brev til Draumejenta. Var han ikkje god nok for henne som seg sjølv, fekk det berre vera. Han sendte e-posten og fekk straks svar att av Draumejenta. Ho hadde likt kva han skreiv, men ho var enno ikkje heilt overtydd.

Men Mac’rn ville ikkje gje seg enno. No tok han digitalkameraet sitt og gjekk ut for å ta eit vakkert bilete. Igjen byrja dei to pc-gutane å le av han. ”Når ikkje ein gong dei vakraste bilete, tatt av dei beste fotografar, kan imponera draumejenta, trur du verkeleg at du kan ta eit bilete som er så fint at det er godt nok for draumejenta?” sa den andre pc-guten til han og lo. Men Mac’rn brydde seg ikkje om kva dei to andre sa til han. Han ville ta eit personleg bilete til Draumejenta. Var han ikkje god nok for henne som seg sjølv, fekk det berre vera. Han sendte biletet og fekk straks svar att av Draumejenta. Ho hadde likt både det han skreiv og bilete, men enno var ho ikkje heilt overtydd.

Då lo dei to pc-gutane godt av han. To gonger hadde han fått avslag frå Draumejenta. Då var det nesten betre å ikkje få svar i det heile tatt. Men Mac’rn ville ikkje gje seg enno. Han forstod plutseleg at det ikkje var nok å bare sitja framfor macintoshen og tasta på nokon knappar for å vinna hans store kjærleik. Han måtte reisa til henne personleg . Han måtte møta henne i røynda, ikkje berre gjennom nettet. ”Eg reiser for å vitja henne!” sa han til dei to pc-gutane. Dei to stoppa å le. Dei rista på hovudet. Kven ville vel ha Mac’rn, stygg som han var, med firkanta mac-auge og krokete kabel-fingre. I alle fall ikkje draumejenta! Men Mac’rn var ikkje til å rokka. Han skulle ha sin store kjærleik om det så vart det siste han gjorde. ”Far vel då,” sa dei to pc-gutane medan Mac’rn gjekk.

Det var langt til der Draumejenta budde. Mac’rn måtte både ta buss og bil, båt og fly, tog og taxi før han endeleg kom til henne. Han ringde på, og døra vart opna av den vakraste skapningen han nokon gong hadde sett. Draumejenta var enno vakrare i røynda enn ho var på bilete på ”deiligst.no”. Mac’rn blei berre ståande og måpa, og dei firkanta mac-auga blei berre større enn dei pleidde å vera. ”Kven er du?” spurde draumejenta. ”Det er eg som har sendt deg e-post og bilete, men det skal du berre gløyma. For korleis kan eg leva samen med deg viss eg ikkje får møta deg i røynda? Eg har reist lenger enn langt, og eg har kome for å bli. For aldri kan eg leva utan deg, og aldri kan eg leva med deg berre gjennom Internett. Eg må leva med deg her og no, og aldri meir enn ein meter frå deg,” svara Mac’rn. Endeleg var Draumeprinsessa overtyda. Dei gifta seg, og viss ingen av dei har byta ut macintoshen med ein pc, lever dei enno lykkeleg i saman.


søndag, oktober 24, 2004

eg har sje bestemt meg heilt ennå...

I går tok impact, ungdomsmøte i babtiskkirka helt av. Som Audy sa, det var ekstra ekstra spesielt. I det siste har Gud svart på så mange av mine bønner at jeg blir helt glad. I går var det bror til Håvard, mannen til Petsumai som talte, Øyvind. Jeg ble fascinert over livet hans. Som 15-åring hadde han reist til bibelskole i sarons dal i Kvinesdal, etter å ha bestemt seg for at jeg vil bli misjonær. Han hadde det klart allerede da, og i 10 år nå har han gjort alt for å nå målet sitt. Neste år reiser han og Petsumai som misjonærer til Thailand. Det var helt utrolig flott å høre på hvor bra han har brukt livet sitt. Da han var 18 reiste han til Danmark. Jeg er litt usikker på hva han gjorde der, men jeg tror han jobde som ungdomsarbeider i en kirke eller noe lignende det, og så studerte han 3 år i Australia uten å være der. Poenget er at han forberedte seg hele livet på å nå målet sitt. I år lærer han thai. Og han oppfordret oss til å gjøre det samme. Ikke bare ta det som det kom, men ta et valg, sette seg et mål og følge det. Vie livet sitt til Jesus.

Jeg vet ikke hvor enig jeg var med ham. På en måte var jeg superenig, det er ingenting mer jeg vil enn å følge Guds plan for meg, og vie hele livet hans til Gud. Men når han remset opp muligheter til å gjøre dette (er fullt mulig jeg misforsto, jeg vil ikke kritisere for det var et av de beste møtene jeg har vært på) var det enten med å bli misjonær, tjene masse penger å gi til misjon, lede lovsanggrupper, bli ungdomspaster eller andre klare typiske "kristne yrker" . Og hvis du ikke visste hva du skulle bli skulle du bli lærer. Jeg mener at Gud har en plan med alle, og vi har like stor bruk for søppeltømmere som pastorer. Dessuten er det viktig at det er kristne mennesker i alle grupper som kan være der som lys for de andre. Likevel traff det meg ganske i hjertet. Selv er jeg usikker på hva jeg vil bli, noen ganger vil jeg bli noe skikkelig stort, redde verden, bli politiker eller bistandsarbeider, filosof, fredsmegler, miljøforkjemper eller statsviter, men så ofte tenker jeg nei, det blir å tenke litt for høyt, jeg blir heller lærer. Så hehe...det traff meg litt det ja. Og kanskje var det en beskjed fra Gud om at jeg skulle tørre å satse høyt og stole på at Gud vil lede meg og være med meg i alle problemer og gleder som måtte oppstå. For det vet jeg jo at han vil; Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Men det er da veldig lett å si det, men det er likevel helt utrolig skummelt og vanskelig og sleppe seg helt over i Hans hender. Selv om det ikke bør være det, jeg mener: mine små, blå, senebetente hender, eller Guds store fullkomne altvitende kjærlige hender. Valget bør jo ikke være så utrolig vanskelig, men det er det da. En lærer er utrolig viktig også, tenk hvor mange av fremtidens mennesker enn lærer kan påvirke synet til. Men jeg tror nok kanskje likevel det lå en utfordring til meg der.

Jim nevnte den kvelden at han følte at noen kom til å få et budskap den kvelden, at akkurat da skulle noen få et kall, en klarhett i hva som lå der og brente men vi ikke visste helt hva var. Erik snakte i tungetale, og Øyvind mente han sa det samme som Jim hadde sagt.

Jeg gikk til forbønn. Thomas først. Så jeg. Vi stilte oss der de som virkelig ville gi livet sitt til Gud skulle stå. Jeg lover, det er ingenting mer jeg vil, det er bare så utrolig vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Hva som er kallet mitt. Jeg ber om at Gud må vise det til meg, men det er så vanskelig å vite hva som kommer fra Gud, hva som kommer fra meg og hva som kommer fra djevelen. De ba for meg. Jeg ba for meg selv. Etter en lang stund kom der en tanke opp i hodet mitt. En litt absurd tanke, og jeg kan jo på ingen måte si om det virkelig var fra Gud. Men det var det eneste som kom til meg der jeg sto. Det skulle vært en linje innenfor videregående skoler, en linje ala musikk dans og dram, helse og sosial og medier og kommunikasjon. Der studieretningsfagene var kristendom, religion, filosofi og livssyn. Som en gratis bibelskole, tidlig i livet som gjorde at du lærte å sette spørsmål og få de rette verdiene og klarhet i hvem du er og hva du bør velge videre.

Da jeg hadde gått å satt meg igjen, satt jeg og ba, og når jeg åpnet øynene tror jeg 90% av alle på møte var oppe til forbønn. Spesielt inspirende var det å se en gjeng unge gutter, tipper de er rundt 14 år gamle, stå der å ta i mot Guds kjærlighet. Etterpå snakte jeg med Jim (ungdomspastoren) og han sa at han hadde tenkt på meg da han tidligere hadde sagt at han hadde en følelse av at noen ville få et kall. Dessuten hadde det vært en veldig sterk opplevelse da han ba for meg. Dessverre vet jeg ikke om jeg følte det like sterkt. Jeg kjente Guds nærvær, men jeg fikk ingen større klarhet, inget aha, det skal jeg gjøre.

Så i dag har jeg tenkt endel på hva jeg skal gjøre. Mine planer de siste åra har jo vært å jobbe et halvt år, gå et halvt år på South American Studies der jeg lærer alt om kultur, språk, historie, religion, samfunnsforhold osv der nede. Disse kunnskapene vil jeg bruke til enten bistandsarbeider der nede eller lærer om det her hjemme. Men i det siste har jeg også tenkt veldig mye å gå på bibelskole et år, eller ta en dts, fordi jeg da føler jeg vil få klarhet i mitt liv, både meg selv og med Gud (som kanskje går litt på det samme) Jeg kan aldri glemme Fjemsens råd: Sannheten finnes inni deg selv. Men jeg føler ikke jeg kan gjøre begge deler. Jeg føler jeg bare kan ha et typisk kjekt år, jeg har ikke råd til flere. Der kommer alle bekymringene...hva med å stole på Gud?

Da jeg var på arena i år, i dagene før jeg ble kristen, bestemte jeg meg sånn hallveis for at hvis jeg ble kristen skulle jeg gå på Ansgar bibelhøyskole i Kristiansand på Interkulturell forståelse. Og så ble jeg jo kristen da. Så i dag så jeg litt mer på denne skolen. Det var jo egentlig helt perfekt for meg. Første året med filosofi, og så generelt mer om andre kulturer, religioner og mer om kristendom. Alt det jeg egentlig vil studere i et, jeg følte det bare var meg. Problemet er bare denne misjonærdelen. Før jeg ble kristen var jeg opphengt i at det finnes bare en Gud. Alle verdens religioner tilber egentlig den samme guden, de bare tilber ham på forskjellige måter. Jeg var også veldig usikker om det virkelig fantes bare en vei til Gud, med tanke på alle de forskjellige menneskene, boforholdene og kulturene som finnes rundt om i verden. Jeg var veldig i mot å prøve å tvinge vår kultur, og dermed også vår kultur over på andre kulturer. Nå er ikke religion og kultur helt det samme, men det henger tett i sammen. Jeg vet ikke helt hvor mange av disse tankene jeg ennå har, men de ligger der fortsatt. Det sier kanksje noe om hvor svak troen min er. Og det er kanskje her hele problemet ligger. Jeg tror ennå ikke kan identifisere meg i lovsangen til Rudi Myntevik, selv om jeg er lenger på vei:

Du har ødelagt mitt liv,
mitt kjedelige, håpløse liv,
du har latt meg møte deg,
nå fins det kun en vei
Det jeg nå har gjort, er å skrive ut søknaden til South Americans studies. Så tar jeg Ansgar etterpå. Hvis Gud vil, hvis han gir meg klarhet i at det er veien å gå, gjør jeg det. Det tar bare 12 dager før jeg får svar fra South Americans studies. 12 dager. Snakk om å bestemme meg fort. Skummelt. Men jeg må bare stole på Gud.

lørdag, oktober 23, 2004

Bilder!!

Jeg har nå funnet en glimrende måte å dele bilder på internett på! Jeg er nemlig ganske lei av å sende ut bilder etter turer og teaterforestillinger til hele gjengen over msn...det går litt treigt... fra nå av legger jeg ut bildene mine på www.flickr.com Jeg anbefaler alle til å registrere seg der og legge ut sine bilder også. Det er helt gratis og overraskende lett. Så for å se mine bilder er adressen: http://www.flickr.com/photos/meg_eli . Jeg kommer ikke over hvor genialt det er ;) skikkelig kult. Så hvis det er noen bilder du vet jeg har som du vil ha, er det bare å gi lyd fra seg så hiver jeg dem lett ut der. Jeg har lagt link til bildene i sidebaren, altså under Websider du må se: Mine bilder.